Preken på høytiden for Marias uplettede unnfangelse
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
På høytiden for Marias uplettede unnfangelse leser vi om bebudelsen:
Engelen Gabriel ble sendt fra Gud til en by i Galilea som het Nasaret, til en jomfru som var lovet bort til Josef, en mann av Davids ætt. Jomfruens navn var Maria. Engelen kom inn til henne og sa: «Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!» […] (Luk 1,26–38 fra Bibel 2024)
Her følger pave Frans’ preken i Peterskirken:
«Vær hilset, du som har fått nåde!» (Luk 1,28). Med denne hilsenen, i et enkelt hjem i Nasaret, avslører engelen for Maria hva som er hemmeligheten med hennes uplettede hjerte, som helt fra unnfangelsen av er helt «ubesmittet av den opprinnelige synds flekk» (den salige Pius IX, Ineffabilis Deus, 8. november 1854). På mange måter har kristne opp gjennom århundrene i ord og bilder forsøkt å anskueliggjøre denne gaven. De har understreket nåden og sødmen i ansiktstrekkene til «den velsignede blant kvinner» (jf. Luk 1,42), med de mest ulike folkegruppers og kulturers fysiske særpreg og særegenheter.
Lutter skjønnhet
Og det er jo slik at Guds mor viser oss – som den hellige Paul VI bemerket – «det som vi alle har på bunnen av hjertet. Det ekte bilde av mennesket […] uskyldig, hellig, […] for hennes væren er ren og skjær harmoni, renhet, enkelhet» – slik er Maria: ren og skjær harmoni, renhet, enkelhet – «den er helt ut gjennomskinnelighet, godhet, fullkommenhet; den er lutter skjønnhet» (preken på høytiden for den uplettede unnfangelse, 8. desember 1963).
Så la oss nå betrakte denne skjønnheten i lys av Guds ord, og da spesielt tre dimensjoner ved Marias liv som gjør henne nær og kjent for oss. Og hvilke tre dimensjoner er det? Maria som datter, Maria som brud og Maria som mor.
Maria som datter
Først betrakter vi den uplettede jomfru som datter. Om hennes barndom forteller den hellige skrift oss ingenting. Men evangeliet presenterer henne, ved hennes inntreden på historiens skueplass, som en ung jente rik på tro, ydmyk og enkel. Maria er den «jomfru» (Luk 1,27) i hvis blikk Faderens kjærlighet gjenspeiles og i hvis rene hjerte uselviskhet og takknemlighet er hellighetens farge og duft. Her fremstår Vår frue skjønn som en blomst som er vokst uten å bli lagt merke til og som til slutt er klar til å springe ut i selvhengivelse. For Marias liv er stadig selvhengivelse.
Maria som brud
Dermed kommer vi til den andre dimensjonen ved hennes skjønnhet: skjønnheten som brud, altså som hun som Gud valgte til ledsager i sin frelsesplan (jf. Lumen gentium, 61). Dette sier konsilet: Gud valgte Maria, han valgte en kvinne til ledsager til sin frelsesplan. Det finnes ikke frelse uten kvinnen, for også Kirken er kvinne. Og hun svarer «ja» ved å si: «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne» (Luk 1,38). Hun er «tjenestekvinne» ikke i den forstand at hun er underdanig og blir ydmyket, men som et betrodd og aktet menneske som Herren betror sine kjæreste skatter og viktigste oppdrag. Så hennes skjønnhet, mangefasettert som en diamant, viser et nytt ansikt: det troskapens, lojalitetens og omsorgens ansikt som er typisk for den gjensidige kjærlighet mellom ektefeller. Nettopp det som den hellige Johannes Paul II mente da han skrev at den uplettede jomfru «sa ja til utvelgelsen å bli mor til Guds Sønn fordi hun var ledet av en bruds kjærlighet, den som ‘vier’ et menneske som person fullt og helt til Gud» (Redemptoris Mater, 39) .
Maria som mor
Og dermed kommer vi til den tredje dimensjonen ved Marias skjønnhet. Og hva er denne tredje dimensjonen ved Marias skjønnhet? Skjønnheten som mor. Det er slik vi vanligvis fremstiller henne: med Jesusbarnet i armene eller bøyd over Guds Sønn, som ligger i krybben (jf. Luk 2,7). Alltid ved som Sønns side, under alle omstendigheter: nær i sin omsorg og skjult i sin ydmykhet – som i Kana, hvor hun går i forbønn for brudeparet (jf. Joh 2,3–5), eller i Kapernaum, der hun blir lovprist for å lytte til Guds ord (jf. Luk 11,27–28), eller til slutt ved foten av korset – moren til en dødsdømt – hvor Jesus selv gir henne til oss som mor (jf. Joh 19,25–27). Her er den uplettede jomfru skjønn i sin fruktbarhet: Hun vet å dø for å gi liv, hun vet å glemme seg selv og ta seg av de små og vergeløse som klamrer seg til henne.
Maria er skjønn
Alt dette rommes i Marias rene hjerte, fritt for synd, lydhørt for Den hellige ånd (jf. Redemptoris Mater, 13), rede til å skjenke Gud «full underkastelse såvel i sin fornuft som i sin vilje» (Dei Verbum, 5; jf. Dei Filius, 3).
Også vi kan være skjønne
Men man må ikke tenke at dette er en fjern skjønnhet, en altfor opphøyd skjønnhet, utenfor vår rekkevidde. Slik er det ikke. Også vi mottar den jo i gave, i dåpen, når vi frigjøres fra synden og gjøres til Guds barn. Og samtidig får vi i oppgave å dyrke denne skjønnheten, likesom jomfruen, med barnlig, brude- og moderlig kjærlighet. Vi er kalt til å være takknemlige for å motta og rause når det gjelder å gi, til å være «takkets» og «jaets» menn og kvinner og uttale «takk» og «ja» med ord, men framfor alt med vårt liv – det er fint å se menn og kvinner som med sitt liv sier «takk» og «ja» –; vi er kalt til å være rede til å gi Herren plass i våre prosjekter og til å ta imot alle de brødre og søstre vi møter underveis, med moderlig ømhet. Den uplettede jomfru er da ingen myte, en abstrakt lære eller et umulig ideal: Hun er forslaget til et skjønt og konkret prosjekt, hun er det fullt ut virkeliggjorte forbilde for vår menneskehet. Ved Guds nåde kan vi alle inngå i dette prosjektet og bidra til å forandre vår verden til det bedre.
Hva er et hjerteløst liv godt for?
Rundt oss ser vi dessverre hvordan den første syndens fordring på å ville være «som Gud» (jf. 1 Mos 3,1–6) fortsetter å skade menneskeheten, og at dette hovmodige forlangende etter selvtilstrekkelighet verken fører til kjærlighet eller lykke. De som hyller avvisning av stabile og varige bånd som et fremskritt, bringer ingen frihet. De som fratar fedre og mødre respekt, de som ikke ønsker barn, de som anser andre som objekter eller som forstyrrende elementer, de som anser deling som tap og solidaritet som forarming sprer verken glede eller fremtid. Hva skal det være godt for å ha penger i banken, alle bekvemmeligheter i leiligheten, liksomkontakter i den virtuelle verden, om hjertene forblir kalde, tomme, lukkede? Hva er høy finansiell vekst i priviligerte land godt for, om halve verden dør av sult og krig, og de andre bare er likegyldige tilskuere? Hva er det godt for å reise kloden rundt om ethvert møte bare er et kort følelsesblaff eller et bilde som ingen vil huske om noen dager eller måneder?
Den skjønnhet som frelser verden
Brødre og søstre, i dag betrakter vi Maria, den uplettede, og vi ber henne om at hennes hjerte, fullt av kjærlighet, må erobre oss, at hun vil omvende oss og gjøre oss til et fellesskap der det å leve som barn, som gifte, som foreldre er regel og kriterium: der familier finner sammen, ektefeller deler alt, fedre og mødre er nær barna sine, i kjøtt og blod, og barna tar seg av foreldrene. Dette er den skjønnhet som den uplettede forteller oss om, dette er «den skjønnhet som frelser verden». Overfor den ønsker også vi, som Maria, å svare Herren: «Her er jeg […] La det skje med meg som du har sagt» (jf. Luk 1,38).
De nye kardinalene
Denne eukaristien feirer vi sammen med de nye kardinalene. Dette er brødre som jeg har bedt hjelpe meg i den pastorale tjenesten for den universelle Kirke. De kommer fra forskjellige deler av verden, de er bærere av en eneste, mangeartet visdom, for å bidra til Guds rikes vekst og spredning. La oss, på spesielt vis, betro dem til Frelserens mor.
