Angelus fjerde søndag i advent

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten

Denne søndagen ba pave Frans angelusbønnen hjemmefra, i Santa Marta-kapellet. For det er best om han holder seg innendørs med sin forkjølelse. Ute er det kaldt, og de neste dagene er det mye som står på programmet.

Søndag 22. desember var evangelieteksten:

Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige ånd og ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse.» (Luk 1,39–45 fra Bibel 2024)

Kjære brødre og søstre, god dag!

Det er leit at jeg ikke kan være sammen med dere på Petersplassen. Men jeg er på bedringens vei, og det er best å være forsiktig.

I dag hører vi i dag om Maria i evangeliet. Like etter å ha mottatt engelens budskap, drar hun på besøk til Elisabet, hennes aldrende slektning (jf. Luk 1,39–45), som venter et barn, også hun. Dette er altså et møte mellom to kvinner som er lykkelige over moderskapets usedvanlige gave: Maria har like før unnfanget Jesus, verdens Frelser (jf. Luk 1,31–35), og tross sin høye alder bærer Elisabet Johannes i sitt skjød, han som skal forberede veien for Messias (jf. Luk 1,13–17).

Ethvert liv er en gave

Begge har mye å glede seg over. Kanskje føler vi at de er mennesker står langt borte fra oss. De er hovedpersonene i store undere, sånt som vi selv ikke er vant med skjer. Men det budskapet som evangelisten ønsker å gi oss, noen få dager før jul, er et annet. Når vi betrakter underfulle tegn på Guds frelsende virke, bør ikke det få oss til å føle oss langt borte fra ham, men heller hjelpe oss å erkjenne hans nærvær og hans kjærlighet som nær oss, for eksempel i den gave hvert liv er, hvert barn og dets mor. Livets gave. Jeg leste, i programmet «A sua immagine, noe vakkert, som var skrevet: Intet barn er en feil. Livets gave.

Gravide kvinners skjønnhet

Også i dag er det nok mange mødre med barn på Petersplassen, og kanskje venter også noen et barn. Vær så snill, la oss ikke være likegyldige for deres nærvær, la oss lære å undre oss over deres skjønnhet, la oss, som Elisabet og Maria, skjønnheten til kvinner som er på vei. La oss velsigne mødre og lovprise Gud for livets under! Jeg liker det – jeg likte, for nå kan jeg ikke gjøre det – da jeg i det andre bispedømmet tok bussen og fikk se en svanger kvinne komme om bord og straks få en sitteplass: Det er en handlemåte preget av håp og av respekt!

Velsignet er du blant kvinner

Brødre og søstre, nå i disse dager liker vi å skape en festlig stemning, med lys, pynt og julemusikk. Men la oss huske å gi uttrykk for glede hver gang vi møter en mor som bærer sitt barn på armen eller i magen. Og la oss da be i vårt hjerte og si, likesom Elisabet: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv» (Luk 1,42). La oss, som Maria, synge: «Min sjel opphøyer Herren» (Luk 1,46), slik at alle moderskap blir velsignet, og slik at Guds navn blir takket og opphøyet i hver mamma i verden – Gud som gir menn og kvinner mulighet til å gi barn liv!

Takker jeg Herren for alle barna?

Snart skal vi velsigne de «bambinelli» [jesusbarnfigurene] – jeg har tatt med min, jeg fikk den av erkebiskopen i Santa Fé, den er laget av ecuadorianske urfolk – som dere har tatt med dere. Vi kan da spørre oss: Takker jeg Herren for at han ble menneske som oss, for å ta del i hele vår tilværelse, bortsett fra synden? Priser jeg Herren og velsigner jeg ham for hvert barn som fødes? Når jeg støter på en mamma som er på vei, er jeg da vennlig mot henne? Støtter og forsvarer jeg den hellige verdien av barneliv helt fra deres unnfangelse i morslivet?

Bønn

Må Maria, den velsignede blant kvinner, gjøre oss i stand til å undre oss og være takknemlige overfor det mysterium at liv blir til.